close

"Å føle fremfor å forstå"

Erlingur Óttar Thoroddsen fra Island har alltid vært trukket mot skrekksjangeren. Hans andre langfilm, den psykologiske thrilleren Rift, var avslutningsfilm på Göteborgs Filmfestival og ble vist under Oslo Pix. 

Av 12. jun 2017

Islandske Erlingur Óttar Thoroddsen gikk på filmskole ved Columbia University i New York. Han har laget flere kortfilmer i løpet av karrieren - filmer som alle berører skrekkfilmsjangeren. Kortfilmen Child Eater fra 2012 valgte Thoroddsen å gjøre om til sin første langfilm som fikk premiere under samme tittel i 2016. Rift (Rökkur) er hans andre langfilm.

Islandsk film har på mange måter blitt en egen sjanger. Det følger med en særskilt særhet og rare matretter. Men med unntak av språket og landskapet er islandske elementer fraværende fra filmen.

 - Ja. Jeg vet ikke om det var bevisst. Jeg visste jeg ville lage en film på Island som var på islandsk. Men da jeg skrev var jeg ikke bevisst på at ”jeg vil beholde disse elementene og ikke beholde disse elementene”. Jeg føler at skriveprosessen handler om å få alt ut og deretter  begynne å forme et sluttresultat. Men ja, det er definitivt mye islandske ting i andre filmer som vi ikke har med i denne. 

Jeg leste i et intervju at du fullførte manuskriptet i desember, at du begynte innspillingen i mars og at den kun varte i 15 dager. Det er veldig imponerende. Hvordan klarte du det?

- Vel, først og fremst må du være litt gæren for å gå i gang med det, og så var det veldig godt planlagt. Vi var veldig spesifikke på hva vi skulle filme og utsnittene var planlagt i forkant. Og det var også et veldig lite crew - bare 10 personer, med skuespillerne. Så vi klarte å forflytte oss veldig raskt, og hadde ikke så mange å holde styr på.

Jeg vil komplimentere deg for filmens "look." Især bruken av farger som skiller seg ut fra så mange filmer som velger et desaturert uttrykk.

- Det er interessant hvordan den originale planen ikke alltid går etter planen. I dette tilfelle filmet vi om vinteren, og i mitt hode skulle det være snø og hvitt. Det handlet om å skulle følge den rød jakken som kontrast til den hvite snøen, men da vi ankom stedet hvor vi skulle filme var det ikke noe snø der. Så vi tenkte ”okei, vi får arbeide med det vi har”. Jeg tror det var til vår fordel fordi det ga filmen et drømmeaktig utseende når alt kom til alt. Jeg har jobbet med den samme fotografen i flere år nå og han har et godt øye for å skape et bilde, og i tillegg gjorde han fargekorrigeringen på egen hånd. Jeg er superfornøyd med hvordan sluttresultatet ble.

Så hvorfor valgte du en sjanger som psykologisk thriller for å fortelle en historie om hva som skjer etter et relasjonsbrudd?

- Et brudd er veldig traumatisk og det er mange rare følelser man kjenner på i en slik situasjon. Jeg var veldig interessert i tanken om et forholds død satt i sammenheng med skrekkfilmssjangeren som jeg har jobbet mye innenfor. I tillegg følte jeg at jeg ikke hadde sett noe slikt gjort på denne måten før så det var også interessant å finne ut om det kom til å virke i det hele tatt.

Da jeg så filmen sluttet jeg etterhvert å tenke på hovedpersonene som homofile. Det virker noe tilfeldig og det er mer en historie om et forhold.

- Det er jeg enig med. Jeg tror det definitivt er ting i hovedkarakterenes forhold som homofile kanskje legger mer merke til enn heterofile, men ja, jeg ville ikke at filmen kun skulle handle om at de kun var homofile. Når det er sagt har jeg hele tiden vært opptatt av at denne filmen hadde skeiv tematikk, uten at jeg har en politisk baktanke med filmen på noen som helst måte. 

Jeg setter veldig pris på at du viser oss et mysterium og har styrken til å holde ting tilbake. Hvordan bestemmer du deg for hva publikum trenger å vite og hva du kan holde uklart?

- Det er vanskelig og handler om å handle instinktivt. Hva føler jeg er nok? Vi hadde ikke budsjettet til å gjøre store testvisninger, men jeg viste filmen til venner på et visst punkt og snakket med dem etterpå. Så jeg fikk følelsen av hva som var uklart og hvis ting ble for rotete prøvde jeg å gå tilbake og arbeide med de tingene. Det er en kombinasjon av å lytte til hva folk sier og følge magefølelsen.

Var alt planlagt eller fant du på noe under klippingen?

- Alt sammen står i manuset. Altså vagheten, hvordan det krasjer, og dette var jeg bevisst på under klippingen. Jeg gjorde noen testvisninger og så gikk vi tilbake og jobbet videre for å gjøre noen ting litt klarere og andre ting mer uklare. Vi ville prøve å finne det punktet hvor vi sa nok, men ikke for mye. Og det er alltid vanskelig fordi noen vil vite mest mulig, mens andre nyter mysteriet og vagheten.

Du åpner opp for mange tolkninger og leker rundt ikke bare med minner, men også mennesker i mental ubalanse. Hvordan tenker du at publikum skal forholde seg til dette?

- Jeg tror det hele tiden er en balanse. Saken er at du ikke vil lyve til publikum på noen måte og gjøre dem fiendtlige innstilt til filmen, men jeg føler at du kan manipulere dem. Slik er i hvert fall min egen smak. Jeg liker tanken om at noen leker med meg når jeg ser en film. Jeg liker også å ikke helt vite hvor filmen vil. Jeg føler du kan prøve og gå så langt som du kan før folk begynner å tenke ”nei, nok”. Det finnes et sitat av Robert Bresson som jeg alltid har likt når folk spør om historien til Rift. Han sa: ”Jeg vil heller ha en film bli følt fremfor forstått,” og den tanken er noe jeg elsker, avslutter Thoroddsen.

Les mer om filmen her.