close

Når virkeligheten blir fiksjon

Johan Löfstedt sin film Småstad er en hybrid mellom dokumentar og fiksjon. Med sine egne familiemedlemmer i rollebesetningen reflekterer han over livet, døden og de valg vi tar som menneske.

Av 12. jun 2017

- Jeg hadde en idé for ti år siden hvor jeg hadde et ønske om å lage en film som starter i dokumentarsjangeren og beveger seg over i fiksjon, uten at seeren reflekterer over det. Ideen testet jeg ut ved å filme mine slektninger for å se om vi kunne jobbe sammen og om de fungerte framfor kamera.

Resultatet av dette forarbeidet gikk veldig bra og Löfstedt forteller videre at han med dette utgangspunktet hadde et ønske om å lage en film som kunne berøre.

- Siden jeg har en slekt jeg er veldig nær med og har filmet opp gjennom årene føltes det helt naturlig å lage en film med slektningene mine. Historien til filmen har sprunget ut i fra hvem de er, samtidig har jeg også brukt meg selv. Jeg har blant annet alltid syntes det har vært vanskelig å snakke foran store forsamlinger, nettopp som Bjørn i filmen. Hvem de er og de livene de lever har påvirket hvordan filmen har blitt.  Ettersom det er ekte personer som spiller seg selv og jeg hopper mellom nåtid og fortid lykkes karakterene i å berøre seeren. Man blir påvirket av tiden og starter tenke på sin egen tid. Jeg mener man kan nå langt i å formidle følelser.

Hvordan klarer man å skape en slik balanse mellom fiksjon og virkelighet når man bruker karakterer som spiller seg selv?

- Hva som er sant og falskt i filmen er litt vanskelig å si. Jeg har skrevet manus sammen med min kone og vi brukte lang tid på å teste ut ting. Men først og fremst handler det om og kunne stole på hverandre. Manuset er skrevet uten replikker og jeg la rammene for historien. Det er egentlig det som er filmen. Samtidig finnes det scener som er helt dokumentar.

Löfstedt kan fortelle at i filmen finnes det både rene spillefilmscener og rene dokumentarscener. Personlighetene er sanne og virkelige og man lærer å bli kjent med de på riktig.

- Jeg har tatt utgangspunkt i karakterenes liv og så skapt en fiktiv historie rundt dette utgangspunktet. Vi har valgt å si at dette er en spillefilm med dokumentariske innslag, det er viktig. Fordi det er fiksjon.

Hva ligger bakom valget for å blande disse to sjangrene?

- Om man skal gjøre en dokumentar må man forholde seg til sannheten og da vil alltid spørsmålet om hva som er sant og ikke komme fram. Så fort du gjør et valg i dokumentarfilm vil det alltid bli din egen sannhet. Mens i fiksjon starter man med ett hvitt papir også må man legge hele historien selv. Området mellom disse to sjangrene er egentlig større, da har man en virkelighet å gå ut i fra også kan du gjøre hva du vil med den virkeligheten. Jeg liker å befinne meg i dette grenselandet.

I Filmen Småstad veksler Löfstedt mellom bruk av sort/hvitt og farger. Datid er alltid i farger og nåtid er sort/hvitt. Han kan fortelle at dette grepet er en følelse, litt som jazz. Ellers er filmens visuelle stil vekslende, med bruk av tradisjonelt spillefilmfoto med bevegende kamera. Löfstedt arbeider til daglig som klipper i Sveriges televisjon og har klippet filmen selv.

- Vi var et relativt lite team; med min lillebror som fotograf, en lyd mann og meg selv. Vi tenkte først at det skulle være tradisjonelt spillefilmfoto men så jobbet vi for å finne en mellomting der også, med stabilt håndholdt kamera og klassisk klipping. Jeg tror at variasjonen her, sammen med at karakterene føles ekte, skaper noe nytt på et vis.

Johan Löfstedt avslutter med å fortelle at han også videre ønsker å gjøre film i dette grenselandet, hvor han anvender virkeligheten som utgangspunkt.

Les mer om filmen her.