EN POLITISK DOKUMENTAR BLIR TIL
Det nasjonalistitske partiet Sveriedemokratene har hatt enorm fremgang de siste årene, men hva er det som gjør at så mange trekkes mot det? Regissør Mats Ågren forsøker å gi oss svaret i sin siste dokumentar.
””DU ER DUM, DU ER DUM!”, slik var for det meste portretteringen av Sverigedemokratene”, forteller den svenske dokumentarfilmskaperen Mats Ågren. ”De reiste fra Stockholm ut til landsbygden med en stor mikrofon, nedlatende holdning og sa ”Du er dum, du er dum!” istedenfor å faktisk høre på hva de hadde å si. Jeg var sikker på det kunne bli gjort annerledes.”
I sluttspurten av den Emmy-nominerte barneserien Snoffe, döden & jag, som Ågren produserte sammen med sin samboer og erfaren filmfotograf Camilla Skagerstöm, kom ideen om å kaste lys på fremmedfiendtligheten i Sverige.
”Retorikken til Sverigedemokratene stemte ikke med min virkelighetsoppfattelse, min visjon var å dra til deres støttespillere for å se deres virkelighetsoppfattelse”, forklarer Ågren.
Visjonen resulterte i dokumentarfilmen Miranda – en politiker blir till, først vist på SVT og senere på filmfestivaler i bl.a. København, Italia og nå på Oslo Pix. Filmen følger 14 år gamle Miranda fra Sølvesborg i sørøst Sverige, som har meldt seg inn i Sverigedemokratenes (SD) ungdomsparti der hun raskt blir sett på som et naturtalent. Miranda, hennes familie og ungdomspartiet tok imot Ågren med åpne armer. ”Jeg fortalte at jeg ikke kommer til å stille kritiske spørsmål, jeg vil male det bredeste bildet”, sier Ågren og legger til at dette skapte tillit hos ungdomspartiet som ble fornøyde med resultatet. Moderpartiet ble derimot bekymret for hvordan dette kunne påvirke deres ansikt utad.
”Enkelte i moderpartiet har gått igjennom min Facebook for å finne ting jeg har delt som går imot SD, mens andre, på Flashback, en populær svensk diskusjonsside for kjendissladder hvor en stor andel brukere er høyrepopulister, har stilt spørsmål ved hvor ideelt partidemokratiet fungerer og etterlyst diskusjon rundt hva partiet skal stå for. Da tenker jeg ”YES”, noe er blitt oppnådd”, sier Ågren energisk.
En periode så det nemlig mørkt ut for prosjektet. I det lille lokalsamfunnet Sølvesborg, som også er SD partilederens Jimmie Åkessons hjemby, var det ikke like lett å få støtte til dokumentaren. ”Det viste seg å være vanskelig å få folk til å stille opp i filmen med en mening som gikk IMOT SD. Jeg trodde problematikken skulle være omvendt, at det skulle være vanskelig å få med sverigedemokrater.”
Ågren forteller at kommunen er et lite sted der alle kjenner alle. Selv er han oppvokst i nabokommunen og kan se huset til Miranda fra sitt eget hus.
”Jeg hadde en lang diskusjon med lærerne på Mirandas skole. Jeg trengte hjelp av de dersom noe av det hun sa skulle gå stikk i strid med det skolen skal kommunisere. Ingen lærere ville stille opp. Ingen!”, forklarer Ågren. ”Til slutt var det en lærer som slo neven i bordet og sa ”vi må være modige nå.” Det er hun som er med i filmen. Hun gjør ingenting hva angår argumentasjon med Miranda, men hun var den eneste med mot nok til å slippe meg inn i klasserommet.” Han legger til at han antar de fleste ville unngå ubehageligheter i hverdagen, slippe diskusjoner på parkeringsplassen foran butikken. Ved siste valg ble SD det nest største partiet i Sølvesborg.
Filmskaperen og tv-produsenten forteller videre hvordan SD bygger opp organisasjonen sin på samme måte som det svenske sosialdemokratiske partiet gjorde på 1920-tallet. Kvinneforeninger på fabrikker og arbeidsplassforeninger blir etablert, noe han mener sørger for at partiet vinner lojalitet og dermed beholder medlemmene. Medlemmene blir også kurset iherdig, i alt fra retorikk til å dele ut løpesedler.
”Flere helger var jeg med når Miranda stod og delte ut løpesedler i byen, SD var det eneste partiet som var tilstede. De andre partiene tror det holder med å gjøre det politiske arbeidet på Twitter og Facebook.” Ågren sukker oppgitt og rister på hodet. ”Man må gjøre fotarbeidet politisk! Man kan ikke sitte å gneldre bak dataskjermen. ”De er så jævlig fremmedfiendtlige” eller ”Det er så jævlig mange innvandrere”, se til å gå ut og møt folk da, argumenter for din posisjon!”
Ågren ser på seg selv som en patriot som ønsker en respektfull dialog. ”Jeg er like stolt over Sverige som det de er, men jeg er stolt over at vi verner over folks vel og ve. Blir folk bombet i hjel i Syria? Selvsagt skal vi hjelpe de!”, proklamerer han og legger til, ”men istedenfor å krige med sverigedemokratene på Facebook, inviter hjem en sverigedemokrat, diskuter med de, skap en dialog.”
Dokumentarfilmskaperen taler bastant, men prøver å leve opp til sine egne råd. Da filmen premierte bestemte de seg for å lage en skikkelig fest, til festen var halvparten av gjestene sverigedemokrater og den andre halvparten venner og folk fra filmbransjen. ”Jeg tenkte at da fikk de snakke, de ble tvunget til å snakke. Jeg liker å tro at de ble inspirert av filmen til å sette seg ned med en øl og diskutere.”
Til premieren var Miranda og hennes familie selvskrevne gjester. ”Det som var litt vakkert er at når jeg traff Miranda hadde hun kun hatt ett utenlandsopphold, 20 minutter i Helsingør i Danmark. Familien så på Stockholm som farlig, de nesten forventet at innvandrere løp rundt i gaten og kastet håndgranater. Da de skulle dra til flyplassen etter premieren sa moren til Miranda ”Det bor så mange mennesker her i Stockholm, og ingen er den andre lik.”, Ågren blir stille i noen sekunder. ”Jeg tror hun kanskje så at alle gikk blandet på gaten, akkurat som vanlige mennesker.”
Likevel tror ikke Ågren at Mirandas syn har endret seg særlig. ”Hennes fundamentale politiske holdning har ikke endret seg, ei heller hennes syn på det hun mener er menneskets medfødte forskjeller. Derimot tror jeg hun har fått en virkelighetsoppvåkning hva angår partipolitikk og folkevalgte, hun har lært at det er et skittent spill.” Han mener også at forskjellen på SD og andre, som han selv, er at partiets visjon for Sverige er blek og dystopisk. ”Jeg er ganske lyst på fremtiden, jeg ser muligheter for meg, min familie og Sverige. Mens Miranda og SD har et beksvart syn, det kommer til å bli kaos og alt er innvandrernes feil. Det er vel den største forskjellen mellom oss. ”
Filmskaperen mener at de tradisjonelle partiene må ta sin del av skylden. ”De siste 20 årene har ingen av partiene pratet om mulighetene til Sverige, kun usikkerheten for fremtiden. Det har gjort det mulig for SD å komme frem. Jeg tror Sverige er at fantastisk land, jeg tror alle, også innvandrerne, er med på å ta Sverige frem.” Ågren smiler før han avslutningsvis legger til ”Fasiten som blir skrevet om noen år er basert på diskusjoner vi har i dag. Det er viktig å vise hvordan ungdommen påvirkes av den politiske diskusjonen. Skap dialog!”
Les mer om filmen her.