Portrett Oslo
Med seksjonen Portrett Oslo inviterer vi inn en ekstern kurator som programmerer sitt Oslo på film. Årets kurator er skuespiller Kathrine Thorborg Johansen. Les teksten om filmene nedenfor.
Hustruer (1975), Bare Bea (2003), Som du ser meg (2012)
Foto: Anne Valeur
Mitt forhold til Oslo starter med farfar. Han vokste opp på to rom og kjøkken i en av Gråbeingårdene på Sofienberg, fem barn og to voksne. Min farfar var en typisk arbeiderklassegutt som fløy i marka på ski når han hadde fri, og ble senere den første i familien som tok utdannelse. Ved Universitetet i Oslo fant han en livslang kjærlighet til faget medisin. Mine første minner om Oslo er farfar og farmors hus på Kjelsås rett ved siden av teknisk museum, kjellerstuen med trepanel, kopper med blodbankenlogo og hunden Jeppe, som mamma sa at hadde psykiske problemer. Og da jeg ble litt eldre, togturer alene fra Nøtterøy inn til min tante på overnattingsbesøk. Hos henne spiste vi taco i skjell, med munnen på langs og så på Hotel Cæsar.
I 2004 var jeg 14 år og gikk på ungdomsskolen på Teie på Nøtterøy, et lite middelklassesamfunn der det var kult å være god i sport. Selv har jeg aldri forstått verdien av å kunne kaste en liten ball veldig langt, men sånn er det.
Dette året kom filmen Bare Bea. Om venninnegjengen som feirer med marsipankake når de debuterer seksuelt, med Bea som den eneste som ikke har gjort det. Men ved hjelp av den sexy, frittalende venninnen Mia skal hun finne seg en u-kul prøvekanin, før hun erobrer den diggeste gutten på skolen, Daniel Vik. Han hadde cabriolet og myste opp mot solen med en slags blå brem på hodet.
Jeg husker jeg tenkte at sånn var det å være ung i Oslo.
Sånn var jentene i Oslo. De hadde masse selvtillit, gikk med fargerike strømpebukser, snakket bare om sex og hørte på Surferosa. (Jeg begynte også å høre på Surferosa selv om jeg innerst inne synes den musikken var litt slitsom.) Disse jentene hadde noe fritt over seg som var veldig eksotisk.
Lite visste jeg at jeg fem år senere skulle begynne i samme klasse som «Mia» på Statens Teaterhøgskole og at hun skulle bli min sjelevenninne.
Jeg flyttet til Oslo da jeg kom inn på Teaterhøgskolen i 2009. Nitten år gamle fant to kompiser og jeg en leilighet i sentrum, hvor Brugatas husløse hadde funnet ly i etasjen over oss. Etter et års tid hvor vi stadig fant sprøytespisser med blod stående i veggen i oppgangen, og huseieren var blitt dømt for hallikvirksomhet, flyttet vi opp øverst på Adamstuen i noen hvite blokker som lå rett over veien for Ullevål sykehus. Dette viste seg tilfeldigvis å være de samme blokkene som farfar og farmor bodde i da pappa var liten, fordi leilighetene var forbeholdt unge leger i turnus. Det må ha vært her jeg så «Som du ser meg» for første gang. Jeg tror jeg leide den på DVD på biblioteket. Historien om de tre kvinnene i Granlyveien som våkner opp en morgen og håper at alt bare skulle være en misforståelse, har fulgt meg siden. Dag Johan Haugerud åpner verden opp på en helt egen måte.
Jeg identifiserer meg med de ulike karakterene på tur, noe bare de klokeste filmene får til. Sist jeg så den var det oversetteren Grete Maigret.
Jeg har levd mesteparten av mitt Osloliv på Tøyen og Grønland, og senere i det hemmelige strøket over gamle Deichman på Fredensborg. I en blå veloursofa omringet av St. Olavs Katolske Domkirke, Trefoldighetskirken og Den Greske Ortodokse kirke (på søndager ringte de ofte inn til gudstjeneste samtidig, det var litt magisk og veldig høyt) fant jeg frem til Anja Breien og hennes film Hustruer. Filmen som kom ut i kvinneåret 1975, og følger tre gamle klassevenninner som impulsivt bestemmer seg for å gjøre opprør mot hverdagens plikter og isteden loffer rundt i Oslos gater mens de drikker seg fulle og diskuterer patriarkatet, seksualitet, familie, frigjørelse og hva som er digg med å ha en elsker på si. Scenen i badstuen i svømmehallen blant alle de helt vanlige, naturlige kvinnekroppene som tusler inn og ut oppleves igjen i dag overraskende radikal.
En by, som et menneske, som en god film, er i sammensatt dialog med sin samtid, fortid og fremtid. I filmene jeg har valgt er sommerens Oslo med øst og vestkanten representert i forbipasserende glimt, en stillferdig kulisse gjennom alle tre filmene. Byen lever gjennom menneskene sine og forbi dem.
Min farfar lever ikke lenger. Han ligger trygt plassert på en gravlund på Grefsen i en liten skråning under et tre, og der sitter vi sammen av og til og skuer langt ut over nordmarka.
God film!
– Kathrine Thorborg Johansen, juni 2024 –